Likegyldighet er vennskapets største fiende....

Å være likegyldig kan være godt noen ganger.. 

Men det kan også være det som dreper gode vennskap, til og med langvarige, dype og særs robuste vennskap kan falle for denne likegyldigheten og mangelen på respekt for motpartens behov. Og jeg tror, nei jeg vet at dette er vanligere i vennskap enn hva folk vil innrømme... 

Jeg skryter ofte av vennene mine til andre, om at de er så gode, snille og omsorgsfulle. At de er engler i livet mitt. Men skal jeg være ærlig så skryter jeg mer av dem enn hva som rett er. Ja, vennene mine skuffer meg rett som det er i mange tilfeller, jeg blir realt lei meg over dem til tider. Fordi mine behov og ønsker rett og slett ikke teller for dem - virker det som i alle fall. F.eks har jeg prøvd å ta initiativ til å få feiret bursdagen min med vennene mine noen ganger, fordi det skal være så koselig å feire med sine beste venner. Jeg ser jo alle andre gjøre det, så hvorfor skal ikke jeg? Og jaggu har jeg tatt initiativ noen ganger. Som i fjor, da ville jeg feire 25årsdagen min med mine beste venner, en håndfull med mennesker jeg anser som gode og nære venner. Vet du hvor mange av dem som kom? Det dukket opp 3 av ca. et titalls mennesker jeg ser på som gode og nære venner - et par av dem bestevenner.. Vi 4 som var der koste oss og de 3 - skikkelige guttekompiser er jeg evig takknemlig for den herlige kvelden. Men ellers var det ikke mange som ville feire meg den dagen, enda jeg vartet opp med tapas - SOM MIN MOR STILTE OPP OG JOBBET HARDT MED Å HJELPE MEG Å LAGE TIL FESTEN. Jada, jeg fikk svar fra mesteparten om at de ikke kunne komme, greit det. Men når du virkelig gleder deg til å feire med de du kaller "gode venner" og så godt som alle uteblir, ja da blir du rimelig skuffa og miste lysten til å kalle dem gode venner.. 

Likegyldighet er vanligere i vennskap enn man tror, folk sier at det går sikkert bra om jeg ikke kommer, han er da så godt humør og blid lell at det ordner seg sikkert. Han har da så mange andre venner... problemet er jo gjerne at de aller fleste tenker sånn, så den som tar initiativ blir jo gjerne såra og skuffa likevel. Denne likegyldigheten kommer til å drepe vennskapene sakte men sikkert, og de som er likegyldig kommer til å møte den samme likegyldigheten selv. Ja, vettu, jeg lurer på om jeg skal være like likegyldig og careless tilbake til disse folka jeg, så får de kjenne på nøyaktig det samme som jeg når de er likegyldig til meg og mine behov. Enten de er nære venner, gode venner elle til og med bestevenne! For meg kan det være det samme hva de trenger hjelp med eller hvilke behov de har, hvis ikke disse folka kan ha forståelse for mine behov eller vise meg den respekten jeg fortjener, da gidder ikke jeg gjør eller vise det samme den andre veien. Jeg gidder ikke å late som at det er greit lenger, jeg gidder ikke å smile og si at jeg har det bra, for det går ikke bra i lengden å bli ignorert og satt på vent. 

Og en annen ting: Det å tagge meg i bilder som omhandler vennskap, kjærlighet og og respekt er totalt meningsløst om du ikke kan vise det og oppføre deg sånn utafor denne derre teite Facebooksida! Om du selv ikke klarer å leve opp til det som står så fint skrevet på disse Lik- Del og Kommenterbildene på alle disse "Livsrådssidene" på Fjasboke i virkeligheten, da er det null mening i å tagge meg i dem og late som at du bryr deg om mine følelser og behov. Facebook er en nettside der alt som skjer er kunstig og overfladisk, ekte empati kan du kun vise ved at du faktisk kommer på bursdagsfesten min, at du dropper det du har i hendene og dine egoistiske behov og kommer sporenstreks når jeg trenger deg. At du faktisk holder det du lover og at du faktisk tar initiativ til å skape virkelige minner med meg på kino, i parken, på restaurant og hjemme i sofaen en fredags kveld med popcorn, cola og High School Musical på TV'n. Hvis du faktisk er min venn så viser du det i den virkelige verden og ikke gjennom en talentløs tagg på Facebook eller en "kjærlig" Snap fra det dumme utestedet i sentrum med masse rare folk når du egentlig kunne vært hjemme hos meg og gjort noe som kunne gledet begge to og ikke bare deg! 

Helt ærlig, så opplever jeg mye mer likegyldighet til meg, mine behov og følelser i mange av mine vennskap. Mer enn hva jeg er fornøyd med.. De glemmer å sifra, ombestemmer seg eller er "slitne" og orker ikke finne på noe. Eller de har så mye annet de har så mye mere lyst til å gjøre enn å henge med meg. Jeg er liksom ikke så viktig likevel, og siden jeg har Asperger og sier at jeg trives like mye i eget selskap så klarer jeg meg sikkert like fint uansett.. Neida, jeg har ikke behov for å møte mennesker jeg, tvert om. Jeg kan like gjerne sitte ensom i stua mi for 40. fredag på rad jeg uten å bli invitert med ned til byen på en pils og prate sjit, jeg kan fint sitte å glane på den dødskjedelige TV-kassa der alt som er å se på er ting jeg har sett 1000 ganger før. Jeg kan fint sitte å hulke og sukke tungt over at jeg alltid blir glemt når folk jeg kjenner snakker om å dra på byen å ha det gøy jeg. Jeg lever kjempefint med å bli glemt at de som jeg så fint kaller "gode, nære og reale bestevenner"... NOT! 

Jeg skal være ærlig, jeg er ikke lenger like glad i å finne på ting med venner som jeg var før, fordi jeg alltid tar initiativ og innimellom så får jeg heller ikke respons på initiativene. Jeg mister også lysten på å være med fordi jeg sjeldnere og sjeldnere blir inkludert når "venner og kjente" planlegger å treffes. Når noen har Asperger er det selv vanskelig å inkludere seg selv i sosiale settinger fordi man sliter med å forstå sosiale koder, man VIL SÅ GJERNE SOSIALISERE SEG, men det er VANSKELIG fordi man IKKE FORSTÅR HVORDAN. Da må DERE som kaller dere venner TA INITIATIVET og ta oss med på det dere planlegger. SPØR OSS i stedet for å gruble på om det er noen vits å spørre, jo mer du spør og jo mer du INKLDERER oss jo enklere blir det for oss å vise interesse og glede over sosiale happenings i vår nærhet... 

Så kjære dere som kaller dere for mine venner og kjente, kan dere huske på meg neste gang dere planlegger noe sosialt, kan dere vise ekte empati ved å inkludere meg også og også komme når jeg planlegger noe? Kan dere være EKTE VENNER og ikke bare Facebookvenner? 

Fredrik/Mittlivmedasperger

2 kommentarer

28.02.2017 kl.16:36

<3

mittlivmedasperger

28.02.2017 kl.16:39

Anonym: <3

Skriv en ny kommentar

mittlivmedasperger

mittlivmedasperger

26, Trondheim

Ung mann i tyveårene med Asperger Syndrom. Vil bruke denne bloggen for å fortelle om livet med Asperger Syndrom og for å ytre mine meninger og teorier om ulike aktuelle saker og temaer. -Starter også opp som foredragsholder, lurer du på noe eller ønsker å komme i direkte kontakt med meg, send meg gjerne en e-post: mittlivmedasperger@icloud.com. Ha en super dag! Mvh. Fredrik/Mittlivmedasperger!

Kategorier

Arkiv

hits